Det starter som regel her

På veien, rett på veien, så vandrer jeg meg på skrå nedover mot Migdal, det høye tårnet som ruver i landskapet som et landemerke og som om det alltid har stått der, som en del av naturen. Hver enkelt murstein har en egen fargenyanse, ja hele tårnet ser levende ut som en mosekledd diger steinkjempe.
Døra er åpen som alltid og overaskende lett å åpne, innenfor er det trapper, første steg er et trappetrinn og den slutter ikke før du er på toppen, det er små vinduer som slipper inn lys oppover med gjevne mellomrom, det er lunt og lummert selv om en kan forvente at det er rått og kaldt. Spindeltrappa er smal, likevel er den ikke trykkende, den nærmest bærer deg oppover, du merker nesten ikke at du går alle trinnene helt til toppen.
Det er nesten som om tiden står litt stille for plutselig er du bare på toppen og kan nyte utsikten mot alle himmelretningene. Overaskende høyt oppe med fullstendig overblikk over landskapet som strekker seg så langt øyet kan se.

Noen ganger stopper ferden her, for her er det godt å være, det er tryggt, det er frofriskende og en uendelig ro og fred råder i dette tårnet, et vern mot alt som vil forstyrre.

Men det er mer, ja så absolut masse mer og det meste er uutforsket, men akkurat nå vil jeg bare hvile i Migdaltårnet, så får jeg fortelle mer seinere, ved nærmeste anledning.